Man går i gangene og ser en jente som går alene, så og si ofte. De gangene hun er med noen andre er hun nesten aldri med i samtalen. Folk ser stygt på henne når hun går forbi. Alt hun ønsker er å bli akseptert som seg selv. En dag går hun i en korridor, hun prøver å overse alle blikk, alle folk for å tenke at hun er den eneste der og være i fred. Noen gutter i paralell klassen tøffer seg litt, dytter henne og hun faller. Hardt. Guttene ser på henne og hun er tilsynelatende uskadd. Men er hun det?! Hun går inn på toalettet, går inn i en bås, hulker og gråter. Hun har vondt. Noen jenter utenfor spør hvordan det går, hun sier ingenting. Etterhvert ber hun om å få være i fred. De folka kjente hun ikke, for alt hun visste kunne de være noen av de som ser stygt på henne i gangene og får hun til å føle seg uvel. Hun ber dem la henne være i fred etter litt. Armbåndet hun hadde fått av broren til bursdag har skrapt på armen hennes, men gikk heldigvis ikke i stykker. På andre armen ble det sår som blødde. Knærne var såre og på hoftebeinet hadde det også begynt å blø. Hun var lei seg og prøvde å tørke med do papir. klokken ringte og hun tørket den rennende mascaraen og gikk inn til ny time. På veien møtte hun en av de som dyttet henne. Han pratet med noen elever i klassen hennes og skrøt sikkert av det han og kompisen hadde gjort. Hun holdt på å begynne å gråte hele den timen og tenkte at hun måtte ta seg sammen. Bli tynnere, bli bedre og følte at hun ikke kunne si noe om dette til noen. Hun ba læreren om å dra hjem etter denne timen pga. migrene. Hun hadde vondt i hodet, men ikke så veldig. Bare der sårene var. Alt hun ønsket var at dagen skulle bli over og at hun aldri trengte å gå dit igjen. I så fall slippe de jævlige folkene... Ingen så fallet, ingen bevis fra det, annet en sår på huden, og sår i sjela. Hver gang hun kommer til å gå i gangene blir med angst. Redd for at noe skal skje har hun alltid vært. Folk kommer til å spørre om det som skjedde, det er hun sikker på. Ingen vet hva hun sliter med i det daglige, så de tenker at det bagatell, de ser hun blir våt i øynene når hun viser sårene, men de kommer ikke til å skjønne en dritt.
Ja, dagen min i dag det... At du gadd å lese alt skjønner jeg ikke... Har du en idè om hva jeg kan gjøre??